Det er aldri for sent!

Det kan være noen som leser akkurat nå som kan av ulike årsaker ha en dårlig oppfatning av seg selv, at du ikke er flink skolemessig. Til og med å dra det så langt som  å si “skole DUM!” Selv om du prøvde å lese mange sider i skoleboka di om igjen og om igjen, allikevel da ville ikke mye info og kunnskap feste seg. Du prøvde å legge sjela di i å lese og arbeide. Alt det harde arbeidet med de ekstra timene gav ikke mer enn én middels karakter. Noen ganger var det så ekstremt at på grunn av sterke hendelser eller utfordringer, så var det vanskelig å være til stede og gå i modus for å innta lærdom.

Kan hende at du ofte fikk høre at du ikke var så flink på skolen med de karakterene du fikk av dine foreldre. Det kan være at du også har kjent på kommentarer fra medelever som mestrer skolen mer enn deg.  Alt det harde arbeidet i tillegg til å slite med å være til stede. Det krever mye av deg og så skal du i tillegg  tilegne deg ny kunnskap , det tærer på motivasjonen og lysten og selvbildet når man ikke føler seg god nok. 

Kan hende du har jobbet så hardt med lekser, men dagdrømming kom og ledet deg lengre og lengre bort. Hodet er fullt av så mange andre tanker og opplevelser av det daglige livet at du trengte en pause bort fra alt. Når man går igjennom en tøff periode i livet eller om det daglige liv var rene kamp for å overleve, så fylles både sinn og kropp med så mye ubearbeidede følelser. Det er ikke rart at hodet er fullt for å innta ny informasjon. 

Jeg husker at det var mange tanker som kunne svirre i hodet mitt når jeg skulle sitte med lekser. Backflash av uhyggelige opplevelser av vold og alkohol, kritisering og kjeft. Alkohol var for det meste i helga, men en helg kunne fort bli en uke. Alle de hverdagslige og helgeopplevelsene svirret i hodet og skrek etter å kunne bearbeides. Her sitter jeg da som barneskoleelev, følelsen varte helt til høgskolen, med følelsen av at jeg ikke mestrer skolen så godt. Drømmer om at familiesituasjon og dynamikk skulle vært  annerledes. Hvor alle kunne snakke ordentlig sammen og få lov å ytre seg uten å få straff. Bli sett og hørt og føle ubetinget kjærlighet.

Den tankegangen om å bli sammenlignet med andre barn som var flinkere og som mestret flere ting i livet, det var vondt. Det trykket selvbildet enda mer ned for å si det sånn. Det kan være at dette skulle liksom gi meg motivasjon til å jobbe enda hardere, men det ble mot sin hensikt. Jeg kjente at jeg ikke var bra nok rett og slett. 

Jeg husker at jeg slet med matte og noen andre fag. Jeg hatet matte, for det gjorde livet mitt spesielt surt. Frykten for å komme hjem med blodige røde kommentarer og retting fra læreren. Det var rett og slett vondt, og en veldig triggende rød farge. Det føltes som det stakk hull på selvbildet mitt enda mer. Ikke alle lærer å bli hardhudet for kritikk eller korreksjon, for meg ble jeg desto mer sensitiv til selv konstruktiv kritikk. Det eneste jeg grudde meg til var å komme hjem og se misnøye i øynene til foreldrene mine. Det andre var redd for å få kjeft i tillegg. Foreldrene kunne da legge til enda en grunn til hvorfor jeg ikke var helt bra nok.

Lite visste jeg at det skulle være en kamp å gå på skole videre i ungdomsskolen, videregående skole og høgskole. På videregående strøk jeg i et fag og tok det ene faget om igjen, og heldigvis klarte det med nød og neppe ståkarakter.

Jeg må takke den gode kontakten jeg fikk med noen av lærerne mine opp gjennom årene, som gjorde noen av fagene mer interessante og gav meg motivasjon til å jobbe. Jeg fikk en ok karakter på videregående, men det kostet meg mange dager, mange hersens timer av dagen med lekser. Hvordan få informasjonen i fra bøkene inn i hodet. Jeg gikk rundt og trodde jeg var rett og slett skoledum. Hvorfor fester ingenting seg i hjernen?!

En oppgave jeg hadde på ungdomsskolen eller videregående var "Hvordan vil din fremtid bli."  Altså, så mye mørket jeg hadde i livet mitt, så må jeg innrømme at det skremte meg når jeg så MØRKT. Bokstavelig talt svart farge uten noen bilde. Jeg ble utrolig lei meg. Jeg tenker at det er litt lettere å tenke om sin fremtid hvis man har håp og en trygg hverdag. Hadde vært fint med fred i hjemmet uten vold og alkohol og sinne og kontrollering. De vingene mine som skulle få lov å kjenne på hvor de ville fly, de var rett og slett i lammelse av frykt og frys. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle velge å studere videre, men det ble en høyskole.

Det gikk ikke så bra da jeg studerte i høgskolen. For det første, det var et studie jeg ikke hadde noe interesse i. Jeg gjorde det bare fordi jeg kom inn, og måtte kjempe for å studere. Kjempe på den måten at jeg fikk beskjed  av foreldrene om å skulle ta en annen studie i en annen by og heller ta en utdanning i privat skole. Privat skole betyr å ta høyt lån for å kunne studere. Det fine er at jeg hadde selvinnsikt allerede da, at det var en dårlig investering i penger. Jeg er glad jeg fulgte min selvinnsikt og intuisjon og var sta som en esel og valgte høyskolen jeg ville ta.

Det gikk greit i første omgang på høyskolen, selv om det var tøft. Ettersom månedene gikk, så begynte jeg å slite og henge etter. Tok ekstra mattehjelp og prøvde virkelig det jeg kunne med å henge med. Det ble flere og flere fag som ble vanskeligere å holde tritt med. Det var vanskelig å vite hva jeg skulle holde fokus på. Skulle jeg jobbe videre og henge etter, eller hoppe rett på det undervisningen gikk på der og da. 

All den pendlingen og komme hjem sliten og prøve å gjøre lekser, det var utfordrende . Det gikk greit med å jobbe litt med medelever helt i starten til det ble vanskeligere og jeg skjønte at jeg slet for alvor. Jeg måtte melde meg ut av leksegruppen. Til slutt så måtte jeg gi opp hele studiet  det andre året. Dette bare stadfestet at jeg var dum da! Ikke sant?! 

Jeg var veldig trist en dag, jeg satt hjemme og gråt og knakk helt sammen. Hvordan forklare foreldrene at jeg feilet. Helt uventet så fikk jeg støtte, og fikk støtte til å slutte studiet. Det var også gode dager i hjemmet, og det er viktig å ta med.

Videre så meldte jeg meg i Nav og gikk på en ny reise med mange kurs for å styrke meg opp og bygge meg opp. Jeg har vært på en del kurs som jeg har mestret, og små utdanninger som er på halvt år og mer. Ikke nok med at jeg slet hjemme fra tidlig av, men det tar litt lengre tid å vite hva man vil bli i livet. Selv de som ikke har hatt så store utfordringer i livet vet ikke alltid hva de skal bli. 

Livet mitt hadde så mange utfordringer på mange hold. Du skal på en måte finne deg selv. Naturlige i livet er å begynne å løsrive deg fra foreldre, være sosial og finne venner og følge drømmene. Jeg tror mye gikk på å finne ut hvordan situasjonen min kunne bli bedre, og hvordan få fred og hvordan overleve. 

Mange år seinere så prøvde jeg meg på studiet barn- og ungdomsarbeider. Det gikk bra og jeg skjønte ikke hvorfor egentlig. Jeg måtte fortsatt jobbe hardt, men jeg slet ikke slik jeg gjorde på videregående. Uheldigvis når tiden nærmet seg for å jobbe inn de timene for å gå opp til fagbrev, så ble jeg skadet og samtidig så var jeg på vei til å bli en forelder. Det stoppet prosessen med å gå opp til fagbrev.

Jeg visste ikke hvor mye det egentlig plaget meg i hverdagen at jeg ikke hadde mer skolegang å vise til i CV-en, selv om det aldri var mangel på kurs, småjobb eller praksis. Tydeligvis så var det en byrde jeg bar med meg og i tillegg skam. 

Når man møter nye mennesker så er det ofte at man forteller hvor man jobber. Det er ikke særlig gøy å si at man ikke jobber. Det kan bli litt ubehagelig for begge parter, fordi det kan plutselig bli litt sensitivt tema. Andre ganger kan man kjenne dømming også, som trykker ned selvbildet som sårt trengs for å løftes opp. Det finnes alltid de også som støtter og heier på deg.

Etter mange år, så kom det en mulighet igjen å studere på nytt. Første gang når det ble nevnt for meg, hadde jeg null tro på at jeg skulle klare det. Jeg fikk vondt i magen av å bare tenke på det. Jeg husker jeg sa at nei, jeg kan ikke studere. Jeg tenkte at jeg er jo skoledum. Etter en del samtaler med jobbkonsulenter via Nav, foreslo studie som veien videre på vei mot jobb. De delte sine tanker om at jeg kunne klare det. De så potensialet i meg. Ved å kunne se  og høre på de som mente at jeg kunne klare det, så gjorde det noe med meg. Jeg var så redd for å ikke klare det. Redd for å oppleve igjen at ingenting er endret. Redd for å feile. Kjenne på det presset at her har jeg ikke vært før det å skulle prøve å studere høyere nivå enn tidligere.

Det kan hende du finner de som støtter og heier på deg. De som sender deg håp når du har mistet det helt eller delvis selv. Det finnes også de som skremmer deg litt på veien av kanskje omsorg. De gjør det for å forberede deg på at det er en tøff sti du har valgt, og ikke bli trist hvis du ikke klarer det. Jeg husker at det ikke gjorde det godt å kjenne etter når jeg hørte det.

Jeg sendte søknad og som en stor overraskelse kom jeg faktisk inn. Jeg sier faktisk, fordi jeg ikke regnet med at jeg kunne det. Første skoledag var jeg heldig at en “engel” i Fontenehuset ville følge meg til skolen. Hun så hvor nervøs jeg var og at jeg trengte litt støtte på veien. Det hjalp meg. God prat og kjærlighet og gode ord senket nervene mine litt. 

Den gangen jeg kom inn i klasserommet var det mange som kom. Jeg satte meg ned i klasserommet og skjønte ved å høre folk fortelle hvem de var og hvor de jobbet, at her var det folk som hadde mye erfaring. Det var mange som jobbet allerede  i det som var relevant for studiet og noen av dem hadde en god del erfaring. Jeg kjente meg ganske liten der jeg satt.

En stemme i meg sa at jeg fortjente ikke være en del av klassen. Gå hjem, gi opp, og at alle andre er bedre enn deg. Tårene var så nærme og klar for å komme ut. Jeg svelget og svelget smerten. Jeg satte alle andre over meg og tenkte jeg er den dummeste i klassen. Til tross for beskjeden om å legge opp og dra hjem, så nektet jeg det. Jeg sa den dagen og flere andre anledninger at jeg ikke drar hjem før læreren min selv ber meg om å legge opp. Denne stemmen sa dette hver gang jeg møtte opp på skolen. Denne stemmen var den utrygge delen i meg som har møtt mye motgang.

Det begynte med at vi raskt ble delt i grupper første dagen. I neste undervisning skulle vi ganske raskt jobbe med gruppeoppgave. Tanken bak det var sikkert å bli litt kjent. Jeg var så redd og kjente panikken herje i kroppen. Vi var nye for hverandre, og jeg brukte tid til å bli kjent. Jeg stivnet og klarte ikke å tenke klart og prestasjonsangst herjet i tankene. Bare det å sitte med gruppen var nok til at det ble en utfordring for meg. I mitt hodet så var de andre mye klokere enn meg. Alle skulle bidra i gruppeoppgaven. Vi beste oss for hvilke roller vi skulle ha i gruppeoppgaven. Jeg meldte meg som den som kunne notere inn på pc av hva som ble sagt og hva planen vår var i begynnelsen av gruppeoppgaven. Jeg fikk mye ros for det. Det hjalp meg litt til å føle meg nyttig og mestring.

Jeg jobbet så hardt jeg kunne for å være god nok som en del av gruppen og gi mine bidrag til gruppeoppgaven. Det var så mye nytt å lære. Det var mye jeg ikke hadde vært borti før, da alt skulle gjøres via pc og programmer og oppsett og regler. Det var mye å sette seg inn i og jobbe fremover.

Jeg nevnte det for læreren inn i studiet at jeg slet, at det var tøft og at jeg ikke dro hjem før læreren sier det. Læreren sa at det ville ikke skje, så det betydde at det var håp. Læreren heiet på meg og alle elevene sine. Hvis noen trodde at så gikk det bra i alle mine dager, så tar dere helt feil. 

Hver gang jeg møtte opp og hver dag jobbet jeg med å forberede meg til undervisningene. Jeg jobbet også kontinuerlig og gjorde oppgaveskriving, det var tøft. Det som var så annerledes var at det var så interessante emner. Emnene vi hadde undervisning i var så kjent, forståelige og spennende. Det var mye nytt å lære som gav aha og mer forståelse av det jeg allerede visste. Jeg likte det i forhold til andre studier hvor jeg ikke synes det var så interessant. Det var virkelig så overraskende hvor spennende studier også kan være når det er noe du er interessert i og i tillegg ha mye erfaring.

Jeg måtte i forkant av gruppeoppgavene og individuelle oppgaver virkelig tvinge og presse meg inn i et hjørne, som jeg ikke ville,  for å jobbe og produsere. Helt i førsten av både individuell og gruppeoppgave, så måtte jeg nesten gi meg selv terapi. Legge boken på bordet og se på dem noen dager. Neste steg var å tørre å ta på boken og så ble litt i dem og se på stikkord fortegnelsen. Når ukene gikk og jeg prøvde å være forberedt til studiedagene på skolen, så skjøv jeg en gruppe eller individuell oppgave til siden. Når det gikk mange uker nok og panikken sprer seg, blir presset så stort at man kjenner seg tvunget til å produsere en oppgave. Det var virkelig tøft.  

Når oppgavene kom tilbake forstod jeg at det var gode karakterer. Vi snakker om karakterer jeg aldri har fått før. Jeg har aldri kjent en så stor mestringsfølelse før.Det betyr fortsatt ikke at, så levde jeg lykkelig i alle mine dager. Skolen tok nok alt av min tid og overskudd. Jeg brukte lang tid og heldigvis fikk jeg hjelp fra Fontenehuset hvordan man skriver oppgaver av de som jobbet og studenter som var på Fontenehuset. Det var også nyttig å teame seg opp med andre medelever for å komme i gang.

Det å være på skole betyr også at man blir litt kjent med medelever. Det var veldig hyggelig å bli litt nærmere kjent med noen av dem på skolen.  Det å bli kjent med medstudenter var ikke enkelt. Det å ha vært i en del  utenforskap, så gjør det mer sårbart og tyngre å bonde og være en del av en gruppe. Jeg var som en øde øy og satt alene i undervisningene, men prøvde å bli kjent med noen som jeg følte var hyggelige og åpne mennesker i pausene.  Det å bli kjent med nye mennesker er et helt annet tema man kunne ha skrevet om. Det endte med de jeg til vanlig snakket med i pausene jobbet jeg med i min aller siste gruppeoppgave. Vi samarbeidet bra og ikke nok med det, de utfordret meg til å være leder for gruppeoppgaven. Jeg sa rett ut at jeg aldri har vært leder før og da trengte jeg hjelp og støtte. Det var de villig til.

Jeg har store krav til hva en lederrolle er og jeg trodde kunnskap var det som også stod høyest, som jeg følte jeg ikke hadde. De så en del naturlige lederegenskaper i meg. Jeg vokste meg inn i det, samtidig så var det mange ting jeg allerede var uten at jeg hadde tenkt på det. Jeg  brydde meg om menneskene rundt meg og hadde fokus på oppgaven og fysisk oppmøte og datoer som var viktig for oss påminnelser og ting vi skulle være ajour med.

Jeg var utrolig nervøs  selve eksamensdagen og fikk hjelp og støtte av gode kjæresten min til å roe meg ned. Jeg  møtte opp og klarte det. Alle i min gruppe klarte det. Jeg fikk den høyeste karakter jeg har fått noen gang og jeg kunne ikke be om noe mer.

Det har gått opp for meg når jeg ser tilbake selv om jeg strevde og ting var tøft. Det er en helt annen livssituasjon nå og informasjonen fester seg litt bedre og jeg forstår mer. Grunnen til det er at jeg ikke hadde samme livssituasjon som i barndommen. Jeg har også jobbet mange år med terapi og psykologtimer. Jeg har jobbet med meg selv på mange måter jeg kan. Jeg har aldri latt meg bli blivende igjen. Tatt små steg fremover selv om jeg var skikkelig redd. 

Mitt sterkeste budskap er at jeg klarte det, da klarer du det! Jeg er en av de mange som har hatt en ekstra utfordring i barndommen og måtte jobbe hardt for å komme meg videre. Jeg har oppsøkt hjelp på veien til å bearbeide og jobbe med gamle sannheter, som andre gav meg og som ikke stemte. Jeg var ikke dum før og heller ikke nå. Jeg hadde bare utrolig mye utfordringer, traumer og frykt og ikke rom for bearbeidelse. Jeg skulle ha fått ordentlig hjelp, og istedenfor følge den naturlige utviklingen Det å få lov til å prøve å feile, utforske livet og bli sett og hørt. 

Egentlig høy karakter er ikke nødvendig for å fullføre skolen, men nettopp fordi jeg ikke trodde jeg kunne få det var det ekstra trøst inn til sjelen. Jeg kan mer enn jeg tror. Jeg kan ha lov til å forvente at jeg kan få gode karakterer også i fremtiden om jeg velger å studere. I en av mine oppgaver fikk jeg den høyeste karakter.Jeg trodde ikke på det, og ventet på at læreren skulle skrive at det har skjedd en feil. Jeg fikk ingen slik melding, så jeg skrev en liten ekstra melding om at jeg var kjempeglad for karakteren. Jeg ventet egentlig på at kan hende læreren skjønte at det hadde skjedd en feil. Jeg tenkte da at hun hadde muligheten til å rette på det. Neida, hun ønsket meg en god jul. Først da kunne jeg slippe gleden og gråte ut. 

Når livssituasjonen endrer seg, kan også mange andre aspekter i deg endre seg også. Det krever fortsatt av at du gjør så godt du kan, men ikke lukk døren med å stemple deg som dum på skolen eller generelt.

Du skylder deg selv å prøve før du har gitt opp. Det er verdt å prøve hvis du virkelig har lyst til å  gjøre noe som du ikke mestret før. Team deg opp med noen mennesker som kan støtte deg og heie på deg og låne deres troa på deg.  Bare det at du har prøvd er et stort steg.  Høye karakterer eller ståkarakterer er ikke så viktig som at du tok steget til å studere. Det blir som en muskeltrening og du  blir bare mer kjent med deg og utvider deg selv på veien din. Det er ikke nederlag hvis du ikke klarte å fullføre, men at du  kan klappe deg på skulderen din og si at du er modig som tør å prøve.

Ha et mål om å ta en dag om gangen. Det å møte opp på skolen eller andre ting er den største jobben. Det at du prøver og er villig til å utforske er den største vinningen. Klarte du ikke første gangen, så prøv igjen når du er klar. Kan jeg det så kan DU det! Jeg heier på deg! Det er aldri for sent!

-Anonymt medlem