Mannsdagen 19.november

Menn & følelser (Max, Maskulin ikke-binær)

Før så følte jeg at jeg aldri kunne bli med og snakke om dette temaet siden jeg ikke vokste opp i “rammene” av å være en “gutt” som barn.

Jeg vokste opp for å være kvinne. Men som jeg ser det nå, så er det lite snakk om hvordan man skal være som mann. Og jeg har lært masse!

Jeg har måttet lære meg å være mann og ikke det jeg ble lært av familie og hva samfunnet sa at jeg skulle være. Jeg merket fort at hvis jeg viser for mye av følelser blir jeg automatisk mer feminin, noe som gjorde meg sykt ukomfortabel.

Dette gjelder også små ting som hvordan du sitter, hvordan du er kledd, hårstilen. Hvis du skal være mann så skal du ikke ha noe sminke, ikke tettsittende klær, ikke sitte med beina i kryss, du skal ha en mørk humor, du skal ikke vise følelser (alt av følelser), man skal være tøff og ikke vise frykt pluss masse, masse mer.

Jeg ville snakke om dette siden det ikke er greit at det er en så liten boks i “hvordan være mann” og dette gjelder trans-menn og maskuline ikke-binære også. Hvorfor har vi så sterke linjer til det punktet at folk sier til hverandre “Du er ikke mann nok!” “Du er så sensitiv, er du homo?”, “Du kan ikke være en trans mann, se på deg!”, “Du kommer aldri til å bli en mann/maskulin nok!”, “Ikke vær så pussy da!” og masse, masse mer.

Jeg sier dette siden det er ingen grunn til å ha så store standarder til å være en mann. Du har lov til å vise følelser, du har lov til å vise hvem du er hvordan du vil. Dette er en menneskerett! Det skal ikke være noe krav til hvorfor du er mann eller maskulin. Du er ikke alene, mange er i samme båt! Vi må bare snakke sammen om det og støtte hverandre i stedet for å mobbe hverandre!

Menn og følelser fra et trans-feminint perspektiv - Natalie

Nå har vi passert årets mannsdag. Jeg har vært lenge i tenkeboksen om hvorvidt jeg skal skrive noe eller ikke, og hvis du leser dette ser du hvor jeg landa.

Jeg anser meg ikke som mann i dag, og gjorde det egentlig heller aldri da jeg var yngre, men jeg ble oppdratt som mann og det var sånn jeg ble sett på av folk.

Jeg vokste opp i et miljø var det var lite rom for å utforske og bryte med normer. Det å gå med plagg med antydning av feminitet fikk jeg alltid kommentarer på. Å gå med rosa sokker fikk jeg høre fra klassekamerater i årevis etterpå. Å i det hele tatt vise interesse for typiske «feminine» hobbyer resulterte i mobbing, og i mitt tilfelle å fortrenge mye av meg selv og ting jeg ville utforske og gjøre.

Der jeg vokste opp var feminin=homo, og homo ville man jo ikke være. Det var om å gjøre å være så maskulin som mulig, og gjerne på en utrolig toxic måte.

Det var også lite rom for å åpne seg om følelser og å vise affeksjon. «Ta deg sammen!», «Slutt å gråte!» var typiske ting jeg hørte og etterhvert trengte jeg ikke høre det lenger, for jeg hadde allerede lært meg hva som var lov og ikke lov. Jeg lærte meg mestringsmetoder som gikk ut på jeg måtte deale med ting selv, for jeg var sterk og det var det sterke mennesker skulle gjøre.

Å fra ung alder bli begrensa på den måte har hatt store konsekvenser for meg i å finne ut av ting. Enten det går på det følelsesmessige og å være åpen om min egen identitet, eller når det går på presentasjon og hvordan jeg presenterer utad. Begge delene var utrolige skadelige sett i etterkant, men det er likevel en del av min historie og jeg må bruke det for det det er verdt. Jeg håper vi kommer til et punkt hvor alle kan uttrykke seg og å være den de er uten frykt for kommentarer og hets, uavhengig av om de er trans/cis eller hetero/homo.

Patrick

Menn og kjensler er eit uhorveleg viktig tema for meg. Ikkje berre fordi at eg brenn for det, men også fordi kjensler og psykisk helse var ei utfordring for meg i oppveksta. Eg sat og snakka med ein kollega om dette her om dagen, og me kom inn på musikk som verktøy til å bearbeida kjensler! DET har eg gjort mykje av, så det vil eg gjerne dela med deg.

Eg opplevde mykje rart og tungt i ungdomstida mi. Eg ville nok ikkje vore forutan det i dag, då det har gjort meg til den eg er i dag! Men på den tida var ting vanskeleg. Skilte foreldre, ein pappa som flytta ut og ei mor som var skikkeleg sjuk, i tillegg til ganske kraftig mobbing på skulen. Eg hadde ikkje ein fristad der ting var trygt - og det treng ein jo. Eg kjem jo i tillegg frå Kaupanger - ei lita bygd utanfor Sogndal. Der var ikkje psykisk helse så veldig langt framme på agendaen - og det var lett å skille seg ut frå mengda; Eg gjekk i svarte klede, hadde afro og høyrte på svartmetall frå ganske tidleg av - rett etter Aqua og Smurfehits. Ganske brå overgang der, altså. Men lite visste eg at denne sinte, aggressive musikken skulle bli redninga mi!

I dag vil dei fleste tenkje på ”sint musikk” som svartmetall, hardcorepunk og den der såkalla ”skrik og skrål” musikken som dei fleste ikkje taklar å låna øyret sitt til i meir enn eitt minutt om gongen. Dette er på mange måtar sant, men eg har vel eigentleg funne ut gjennom årevis med forsking at det er oppfatninga av kva som er ”sint” musikk og ikkje som faktisk betyr noko. For meg kan såkalla ”sint” musikk gjere meg knusande roleg, mens eg kan steik forbanna av techno og danseband. Dette var noko grovt forklart men du skjønar kva eg meiner.

Uansett; der sat eg, på guterommet mitt. Hadde nettopp fått EPen Deathcrush av Mayhem inn i heimen. Det var som å få øyrene renska av piggtråd! Men du dyre grøne så roleg eg blei av det. Eg kunne sovna til det - noko eg gjorde kvar einaste kveld dei dagane det stod på som verst i hus og hovud. Det blei den eine stunda der eg var trygg, og musikken var der alltid for meg! Meir skulle det bli, og eg gjekk djupt inn i materien av det som var svartmetall i lang, lang tid etterpå. Etterkvart kasta eg meg over i punken, og no er eg på alt mogleg rart. Utan svartmetallen veit eg ikkje kor eg hadde vore i dag! Eg hadde heller aldri starta Evig Lyttar - musikknettsida eg er sjef for. Mange, mange ting hadde sett annleis ut.

Etterkvart fekk eg jo meir kontroll på kjenslene mine også, og eg fekk bearbeida den delen av meg som hadde opplevd alt det kjipe - då blei det lettare å snakka om det som rørte seg på innsida. Men sparken i rumpa om du vil, når det stod på som verst, var musikken. Der fekk eg ut det eg hadde inni meg på ein greit sunn måte.

Så, ikkje undervurder krafta av musikk! Og snakk saman, vær der for kvarandre.

Kjærleik <3