Jeg er ute og lever!

Plutselig tar livet litt overhånd, og det er ikke så lett å se de mørke skyene som dukker opp
før man sitter helt tåkelagt i mørke.

 Det er ikke første gangen det skjer og ikke siste,
men det kommer like brått på hver gang uansett.

Tidligere var det å stå opp og komme seg ut verdens minste problem,
selvfølgelig har behovet for å sitte aleine å stirre i veggen alltid vært der,
men å stå opp, pusse tenna, våkne - det gikk av seg selv.
Nå er det plutselig en utfordring.
Noe så banalt er blitt vanskelig?

Sitter paralysert i sofaen og stirrer på ingenting.
Klarer ikke røre meg. Tankene kverner.
«Du må pusse tenna». «Du har ikke vasket håret på fem dager». «Bare gjør det!»

Sitter stille i to timer før kroppen lystrer.
Hvorfor er alt så jævlig tungt?

Dagene går sakte forbi og alt for fort mens ingenting skjer, alt stormer
og den eneste som banker på døra er angsten, og når den banker på har du ikke noe valg.
Åpner du ikke døra kaster angsten en stein gjennom ruta for den SKAL inn.

Det er ikke så konstruktivt å sitte dag ut og dag inn å holde angsten i hånda,
telefonen på lydløs og alle persienne helt nede og helt tett.

Jeg vil skrike til alle jeg kjenner «ALT ER JÆVLIG TUNGT OG JEG KLARER INGENTING»
Men da må vi snakke om hvordan jeg har det og jeg vil ikke snakke.

Problemene mine er bare mine og de knyter seg sammen som en klump i magen,
en vibrerende hodepine, en stille stemme som visker meg i øret
«Så mye bortkastet potensiale, du er faen meg helt ubrukelig»
Jeg er kvalm.

Det kommer til ett punkt der alt eksploderer.
Klumpen i magen har blitt til lava og torden og angsten sitter på skuldrene mine og skriker!
Jeg får ikke sove. Jeg får ikke våkne.
En mørk og tung stemme visker
«Vis du blir påkjørt av en bil så trenger du ikke dø, men du kan få noen uker ferie fra livet»
FAEN

Det banker på døra. Det er ikke angsten.
Det er bekymring og omsorg.
Faen! Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg står på badet og hyperventilerer.
Faen Faen Faen!
Nå smeller det.

Men, du veit. Enten så går det bra eller så går det over.

Den store hemmeligheten er ikke så hemmelig lenger.
Nå vet alle det og det er ikke like farlig.
Jeg er litt kvalm.

Det har vært ett halvt år med tåke og torden og mørkt.
Men plutselig tørr jeg åpne persienne litte grann på gløtt,
og langt der borte kan jeg faktisk se sola.

Nå letter skyene sakte en og en.
Jeg trenger ikke sloss med megselv for å pusse tenna.
Det er litt banalt men også litt fint.

Jeg kommer meg ut.
Jeg er ute i verden tre og fire og fem dager hver uke,
og jeg må ikke gjemme meg under dyna i fem dager fordi én person snakket til meg på butikken.
 Jeg er fortsatt litt kvalm, og tåka ligger der enda,
men bare som litt dis langt borte i horisonten.

Det går helt fint.
Jeg våkner opp, går ut og ser folk.
Jeg gjør noe selv når jeg bare sitter i en krok og stirrer på ingenting.
Nå ler jeg helt på ekte og har bare hatt ett lite sammenbrudd på to uker.

Angsten står utenfor å hytter med never, men det går bra.
Jeg er ikke hjemme. Jeg er ute og lever.

Skrevet av Fam.

- For meg er skriving terapi, det gjør det utrolig mye lettere å bearbeide livet når det skjer, uten å måtte prate så veldig mye. Jeg er veldig glad for å ha både fontenehuset, familie og venner som ser meg og er der når ting er litt vanskelig. Det er ikke alltid gøy å si ifra men det hjelper <3