Noen tanker om depresjon
Etter at jeg skrev denne «bokanmeldelsen» – hvor jeg delte en litt personlig erfaring med å jobbe strukturert og målrettet ved hjelp av et system for å komme ut av en depressiv tilstand (https://fontenehusetfredrikstad.no/nyheter/p-vei-mot-et-bedre-liv), har jeg nå lyst til å dele mine erfaringsbaserte tanker rundt hva jeg mener depresjon er, og hva som er rot årsaken. Jeg tror nemlig at om vi klarer å finne ut hva som er roten til våre problemer og lidelser – så kan vi på en måte dra «ugresset» opp ved røttene, og på den måten få en varig løsning på problemet vårt uten å måtte være avhengige av å bruke masse verktøy for å lette på symptom trykket.
Så da kommer vi til spørsmålet: Hva er egentlig depresjon?
Her er først en forklaring fra NHI: «Depresjon en tilstand som er karakterisert ved senket stemningsleie, interesse- og gledeløshet og energitap eller økt trettbarhet».
Dette er jo en forklaring på symptombildet, men det sier ikke noe om hvor det kommer fra. For å få en dypere forståelse må vi ta en titt på språket. Ordet depresjon kommer fra det latinske ordet «deprimere», som betyr «to press down» eller «to depress» på engelsk. Helt enkelt, kan man tolke dette til at en depresjon = undertrykte følelser. Så da kan det tenkes at en depresjon, eller depressiv tilstand oppstår når man har undertrykt sine følelser over tid, eller opplever så overveldende følelser at vi ikke har noe annet valg – enn å «skyve det bort» eller «presse det ned». Som en forsvarsmekanisme «stenger vi av» følelsene – fordi vi ikke vet hvordan vi skal håndtere det i øyeblikket.
Løsningen vil da i utgangspunktet være å «føle på sine følelser», altså tillate alle følelser og la de «slippe til» slik at de ikke trenger å ligge «gjemt bort» i vårt underbeviste. Men om du har mye i bagasjen kan dette virke ekstremt overveldende og det er viktig å ta en slik prosess stegvis og i takt med vår evne til å romme oss selv på en god måte. Dette krever evnen til å møte seg selv med kjærlighet, aksept og anerkjennelse.
Personlig opplever jeg at i de periodene jeg ikke tar meg tid til å kjenne etter hva som egentlig foregår i mitt «indre landskap», så blir jeg gjerne fylt av en tung følelse av tomhet (depresjon) og dette kan gå over i angst. Når jeg endelig kommer i kontakt med mine følelser og evt. gråter – så skaper jeg «flyt» igjen og det blir rom for flere, og da også mer behagelige følelser – som glede. Min erfaring er altså – at hver gang jeg opplever kraftig angst, handler dette om at jeg må stoppe opp, ta meg tid til å lytte til meg selv og kjenne på noen følelser. Dette kan selvfølgelig være sterkt ubehagelig, men følelser er langt fra farlig – det er kroppens måte å signalisere noe til oss. Vår jobb er å lytte til egen kropp, slik som en mor eller far – trenger å lytte til sitt barn sine behov.
Jeg tenker altså at kognitivt arbeid har potensiale til å løse problemer i øyeblikket, men om man får til, så er det neste steget å utvikle evnen til å stå i sine følelser med omtanke og omsorg for seg selv. Dette vil da være en mer dyptgående prosess og den langvarige løsningen. Dette kan være en tøff og smertefull prosess – en prosess som mange mennesker unngår et helt liv!
Om du har valgt å ta tak i dine problemer og jobber aktiv med deg selv så er du sterk og ufattelig modig! Husk, at du er verdifull og uansett hva du står i i hverdagen – er det viktig å gi seg selv tid, omsorg og forståelse. Endring er ikke gjort på en dag!
Skrevet av: Anonym